Norge har en rik og fargerik historie innen sykkelproduksjon. Fra slutten av 1800-tallet og frem til årtusenskiftet var sykkelen ikke bare et transportmiddel, det var også fundamentet for en betydelig industriell suksesshistorie, særlig i Rogaland. I dag er masseproduksjonen flyttet til lavkostland, men norsk design, innovasjon og nisjeproduksjon lever i beste velgående.
Etter 1900 ble det i flere områder etablert veier, og sykkel var da en transportmåte som var relativt billig og samtidig betydelig raskere enn gange. Derfor fikk sykkelen fotfeste som transportmiddel.
Sykkelen var også med på å forme Norge sosialt og politisk, ved å være et tilgjengelig og billig transportmiddel som utvidet transportkapasitet og økte effektiviteten. Sammenlignet med hest var sykkel billig i både innkjøp og drift, og sammenlignet med gange kunne sykkel frakte mer raskere.
Sentrum for norsk sykkelproduksjon har i stor grad vært Sandnes, ofte omtalt som «sykkelbyen». Det var her Jonas Øglænd startet sin virksomhet i 1892.
Jonas Øglænd drev opprinnelig en landhandel, men begynte tidlig med import og salg av sykler. I 1906 monterte bedriften sin første egenproduserte sykkel under merkenavnet Fram. Det store gjennombruddet kom imidlertid i 1932 da merkevaren DBS (Den Beste Sykkel) ble registrert etter en navnekonkurranse. DBS er et av de norske sykkelmerkene som levde lengst.
Her i Bergen var H. Platou & Co A/S en sykkelprodusent, og lever i dag videre som sportsforretning og sykkelforretning - Platou sport. Totalt er det anslått at det var 2-300 sykkelprodusenter i Norge.
Utover 1980- og 1990-tallet merket den norske sykkelindustrien det økende globale konkurransepresset. Kostnadsnivået i Norge var høyt, og store produsenter i Asia kunne levere komponenter og ferdige rammer til en brøkdel av prisen.