Settekassen og blytyper

Gjennom mer enn fem århundrer var boktrykkerkunsten fundamentert på et håndverk der tekst ble satt sammen manuelt, bokstav for bokstav, linje for linje. Sentralt i dette arbeidet sto to uløselig tilknyttede elementer: settekassen og blytypene. Sammen la de grunnlaget for masseproduksjon av bøker, spredning av opplysning og det moderne informasjonssamfunnet.

Historisk kontekst: Gutenbergs revolusjon

Før Johannes Gutenberg oppfant det bevegelige typesats-systemet rundt år 1440 i Mainz, Tyskland, ble bøker enten avskrevet for hånd av munker (manuskripter) eller trykket ved hjelp av hele treblokker hvor en hel side ble skåret ut som ett enkelt stykke (blokktrykk). Begge metoder var ekstremt tidkrevende og kostbare.

Gutenbergs sanne geni lå ikke bare i selve trykkpressen, men i kombinasjonen av fire nøkkelelementer:

1. Støpeinstrumentet: Et presisjonsverktøy som gjorde det mulig å støpe tusenvis av identiske, enkeltstående metalltyper raskt.
2. Typemetallet: En spesiell legering som tålte trykket uten å deformeres.
3. Trykksverten: En oljebasert sverte (i motsetning til det eksisterende vannbaserte blekket) som heftet godt til metall.
4. Settekassen: Et standardisert oppbevarings- og sorteringssystem for de tusenvis av løse typene.

Settekassen: System i kaoset

En settekasse er en flat, skuffelignende trekasse oppdelt i mange små rom (fag) av varierende størrelse. For det utrente øye kan en settekasse virke kaotisk, men den er bygget opp etter en streng og effektiv ergonomisk logikk: frekvensanalyse.

Organisering etter bokstavhyppighet

Typografen plukket bokstaver i et forrykende tempo, ofte uten å se på selve kassen. For å minimere håndens bevegelser og maksimere hastigheten, ble kassen organisert slik:

• Sentrale og store fag: Bokstaver som opptrer hyppigst i det gjeldende språket (som E, A, R, S, T og N på norsk), er plassert i de største rommene, plassert midt i kassen rett foran setteren.
• Perifere og små fag: Sjeldne bokstaver (som C, Q, X og Z i det norske språket) samt spesielle tegn, er plassert i mindre rom langs kantene.

Fordi bokstavfrekvensen varierer fra språk til språk, var settekasser språkspesifikke. En tysk settekasse hadde for eksempel en helt annen layout enn en engelsk eller en fransk kasse, tilpasset hvor ofte de ulike bokstavene opptrer i respektive språk.

Underkast og overkast

Tradisjonelt arbeidet en håndsatssetter med et par av kasser plassert på en skråstilt setrepult:

1. Underkastet (The Lower Case): Plassert nederst, nærmest setteren i hoftehøyde. Dette inneholdt de små bokstavene (minuskler), tegnsetting (komma, punktum) og vanlige mellomrom (spatier). Siden rundt 80 % av en løpende tekst består av små bokstaver, var dette den mest brukte kassen.
2. Overkastet (The Upper Case): Plassert øverst, i en brattere vinkel bak underkastet. Dette inneholdt de store bokstavene (majuskler/versaler), tall, aksenter og spesielle symboler.

Blytypens anatomi og metallurgi

En “type” er en rektangulær metallstav med et speilvendt, opphøyd bokstavtegn på toppen. For at tusenvis av slike staver skal kunne låses sammen til en perfekt flat flate, kreves det presisjon. Utviklingen av typesetting er derfor avhengig av økt mekanisk presisjon ellers.

Typemetallets unike kjemi

Blytyper er aldri laget av rent bly. Rent bly er for mykt og vil deformeres, bøyes eller flates ut etter bare noen få trykk i pressen. Legeringen som kalles typemetall består av tre hovedkomponenter:

1. Bly, 50-80%: Utgjør basen. Det har et lavt smeltepunkt (327 °C), er billig og enkelt å forme.
2. Antimon, 11-30% Dette er den magiske ingrediensen. Antimon hat den unike kjemiske egenskapen at det utvider seg litt når det går fra flytende til fast form (størkner). Dette motvirker at blyet krymper når det kjøles ned, og tvinger det flytende metallet inn i de aller minste detaljene i støpeformen (matrisen). I tillegg gjør antimon den ferdige typen betydelig hardere.
3. Tinn, 3-15%: Fungerer som et bindemiddel mellom bly og antimon. Det øker legeringens flyteevne i smeltet tilstand, senker den totale smeltetemperaturen, og gjør den ferdige typen mer seig, mindre sprø og mer slitesterk.

Typens fysiske oppbygning (terminologi)

Hver enkelt lille type har flere definerte anatomiske deler:

• Skriftbilde (fjeset): Den øverste, plane flaten av bokstaven som blir påført sverte og overfører avtrykket til papiret.
• Skulder: Den flate, lavere delen på toppen av typestammen som omgir selve skriftbildet. Skulderen sørger for at det er tomrom mellom bokstavene og hindrer at bakgrunnen treffer papiret.
• Kegel (kroppen): Selve stammen eller tykkelsen på typen. Dimensjonen på kegelen bestemmer skriftstørrelsen (f.eks. 10 punkt, 12 punkt).
• Signatur (hakket): En eller flere tverrgående riller (hakk) på forsiden av typestammen. Dette er et genialt taktilt hjelpemiddel. Når setteren plukker typene i blinde, føler tommelfingeren umiddelbart om signaturen vender utover og nedover. Hvis hakket er på feil sted, vet setteren at bokstaven er snudd opp-ned eller bak-frem.
• Fot og grøft: Bunnen av typen er ofte delt i to “føtter” av en liten renne (grøft) som oppstår når støpetappen skjæres av. Dette sikrer at typen står støtt på underlaget.
• Typografisk høyde (høyde til papir): Den totale avstanden fra foten til skriftbildet. Denne må være absolutt identisk for samtlige millioner av typer i et trykkeri. I Europa ble dette standardisert etter Didot-systemet til 23,56 mm (62 og 2/3 franske punkter). Hvis en type er en hundredels millimeter for lav, blir den usynlig på papiret; er den for høy, vil den stanse hull i papiret og skade nabotypene.

Setteprosessen: Det taktile håndverket

Å sette en tekst for hånd krever dyp konsentrasjon, koordinasjon og tempo. En dyktig setter (håndsatssetter) kunne sette rundt 1500 til 2000 tegn i timen.

Plukking og vinkelhake

Setteren står foran setrepulten med vinkelhaken i venstre hånd. Vinkelhaken er et metallverktøy som stilles inn til nøyaktig den linjebredden (formatet) siden skal ha. Med høyre hånd plukker setteren lynraskt typer fra kassen og plasserer dem i vinkelhaken fra venstre mot høyre. Bokstavene settes opp-ned med signaturen vendt opp/ut.

Utslutning (justering)

Når setteren nærmer seg slutten av en linje og et ord ikke får plass, må linjen utsluttes (blokkjusteres) slik at teksten får helt rette marger på både høyre og venstre side. Dette gjøres ved å bytte ut de standard mellomrommene mellom ordene med tynnere eller tykkere metallstykker kalt spatier (eller blindmateriell), helt til linjen sitter perfekt stramt i vinkelhaken.

Setteskip og satsform

Når vinkelhaken var full av linjer, løftes tekstblokken forsiktig over på et setteskip – et flatt metallbrett med opphøyde kanter på to eller tre sider. Her samles linjene til hele sider. Mellom tekstlinjene legges det tynne blylinjer (regletter) dersom man ønsker større linjeavstand.

Til slutt flyttes de ferdige sidene over på et solid trykkbord (stein) og settes inn i en tung jernramme kalt en form. Sidene låses fast ved hjelp av tre- eller metallklosser (formatmateriell) og mekaniske kiler (formbolter). Formen er nå så stram og solid at den kan løftes opp vertikalt uten at en eneste av de titusenvis av løse metallbitene faller ut. Den er klar for trykkpressen.

Distribusjon: å rydde opp

Etter at opplaget var ferdig trykket, ble formen vasket for trykksverte og åpnet. Nå begynte arbeidet med å distribuere satsen. Hver enkelt bokstav måtte plukkes opp og legges manuelt tilbake i nøyaktig riktig rom i settekassen.

Typografiske målesystemer

Vanlige måleenheter som centimeter og millimeter var for grove for det presise trykkerihåndverket. Derfor utviklet typografene egne målesystemer:

• Didot-systemet (det europeiske systemet): Utviklet av François-Ambroise Didot i Frankrike i 1770-årene. Grunnenheten er 1 punkt (pt) = 0,376 mm. 12 Didot-punkter utgjør en cicero (4,51 mm).
• Pica-systemet (det anglo-amerikanske systemet): Brukt i Storbritannia og USA. 1 punkt = 0,351 mm. 12 Pica-punkter utgjør en pica (4,21 mm).

I moderne dataalder har Adobe standardisert DTP-punktet (Desktop Publishing) til nøyaktig 1/72 tomme (0,3527 mm), som ligger svært tett opp til det gamle Pica-punktet.

Arven etter blytrykket i den digitale tidsalder

Selv om håndsats med blytyper ble utkonkurrert av settemaskiner (som Linotype) på slutten av 1800-tallet, fotosats på 1960-tallet og til slutt digitale datamaskiner (DTP) på 1980- og 90-tallet, lever terminologien i aller høyeste grad videre i programmene vi bruker hver dag (som Adobe InDesign, Word og CSS-koding):