Den knallrøde telefonkiosken «Riks» er kanskje det mest ikoniske eksempelet på norsk industridesign. Selv om smarttelefonen for lengst har gjort den overflødig som kommunikasjonsverktøy, står den fortsatt støtt i det norske bybildet som et nostalgisk kulturminne.
Historien om «Riks» startet i 1932, da Oslo Telefonanlegg utlyste en arkitektkonkurranse for å skape en ny, standardisert telefonkiosk. Kravet var at den skulle være billig å sette opp, solid nok til å tåle norsk vær og vind, og enkel å vedlikeholde.
Vinnerutkastet kom fra arkitekten Georg Fredrik Fasting og bar navnet «Riks». Juryen lot seg begeistre av det funksjonalistiske preget:
Fasting vokste opp på Garnes stasjon i Arna, på det som i dag er Gamle Vossebanen. Derfor står det også en identisk telefonkiosk på Garnes Stasjon.
Den første kiosken ble satt opp i Oslo i 1933. Deretter spredte den seg som ild i tørt gress over hele landet. På det meste, rundt 1995, fantes det over 6 000 slike kiosker i Norge. For generasjoner av nordmenn representerte den røde boksen en livslinje – enten man skulle ringe hjem for å si at toget var forsinket, eller man sto i kø med en neve femkroner for å ringe kjæresten.
Med inntoget av mobiltelefoni på slutten av 90-tallet sank behovet for offentlige telefoner drastisk. Telenor begynte arbeidet med å fase ut kioskene, men det tok ikke lang tid før folk og kulturvernsmyndighetene engasjerte seg.
I 2007 ble det inngått en avtale mellom Telenor og Riksantikvaren om å bevare 100 utvalgte kiosker. Disse er i dag fredet etter kulturminneloven. Selv om de ikke lenger inneholder fungerende telefonapparater, blir de vedlikeholdt som små, røde monumenter over en svunnen tid. I tillegg er det et fåtall kiosker i privat eie, som denne.