NAF-telefonkiosken var tidligere plassert ut på fjelloverganger og andre utsatte steder. Før mobiltelefonens inntog på nittitallet var vanlig fasttelefon eneste måte å få varslet myndighetene om hendelser, og på mange fjelloverganger var det langt mellom de fastboende. Derfor utplasserte NAF karakteristiske gule telefonkiosker.
Man kunne ikke ringe andre enn NAF via telefonkiosken, målet var å få varslet om nødstilfeller og trafikale hendelser.
De første nødtelefonene ble satt opp av NAF (Norges Automobil-Forbund) i samarbeid med Telegrafverket (senere Telenor) på 1960- og 70-tallet. Formålet var enkelt, men kritisk: Å gi bilister som hadde fått motorstopp, gått tom for drivstoff eller kjørt av veien i uvær, en mulighet til å tilkalle hjelp.
På det meste fantes det hundrevis av disse kioskene spredt over hele landet, med særlig høy tetthet på værutsatte strekninger som:
Kioskene var designet for å synes under ekstreme forhold. De var som regel malt i sterk gulfarge for å skille seg ut mot hvit snø og grått tåkehav.
Mange av kioskene var enkle konstruksjoner i stål eller glassfiber, akkurat store nok til at én person kunne stå tørt mens de snakket i telefonen. På døren stod det ofte “SOS” eller NAF-logoen tydelig markert.
Når man løftet av røret, ble man enten satt direkte i kontakt med en sentral eller en lokal NAF-patrulje. Hver kiosk var markert med en stedsangivelse man kunne oppgi, slik at NAF ble klar over hvor man befant seg.
Det kostet ingenting å bruke kioskene, men det å få assistanse fra NAF kunne medføre betaling avhengig av medlemskap og type sak. I tillegg kunne NAF varsle nødetatene ved behov.
Når mobiltelefonen gjorde sitt inntog forsvant telefonkioskene, selv om dekningen ikke alltid er perfekt. I tunneller har Statens Vegvesen videreført telefonapparater som tillater nødkommunikasjon med vegtrafikkesentralene rundt om i landet, så arven lever videre.