Linotype-maskinen

Linotype-maskinen har blitt kalt «det åttende underverk» av selveste Thomas Edison, og det med god grunn. Da den ble introdusert på slutten av 1800-tallet, revolusjonerte den trykkeribransjen og måten informasjon ble spredt på. Det var maskinen som gjorde dagsaviser slik vi kjenner dem mulig.

Denne maskinen kommer fra Bergens Tidende, og var i bruk til settingen av aviser i mange tiår, før Bergens Tekniske Museum overtok den. Den er i dag ikke i brukbar stand, men vi håper å en gang få den til å fungere igjen.

En revolusjon i blysats

Før Linotype ble oppfunnet, var boktrykkerkunsten en ekstremt tidkrevende prosess. Hver eneste bokstav i en avisartikkel måtte plukkes for hånd av en setter, plasseres i en vinkelhake, og senere legges tilbake i riktig skuff etter trykking.

I 1884 endret den tysk-amerikanske klokkemakeren Ottmar Mergenthaler alt. Han utviklet en maskin som kunne støpe en hel linje med tekst i én sammenhengende blyblokk. Navnet «Linotype» er rett og slett en sammentrekning av det engelske uttrykket «Line of type».

Slik fungerte mekanikken

Å se en Linotype i aksjon er som å se en mekanisk ballett. Maskinen kombinerer skrivemaskin-tastatur, støperi og et avansert sorteringsanlegg i én enhet. Prosessen kan deles inn i tre hovedfaser:

1. Settingen: Setteren trykker på tastaturet. For hvert trykk faller en liten messingmatrise (en støpeform for en bokstav) ned fra et magasin og legger seg på rekke.
2. Støpingen: Når en linje er full, føres matrisene til et kammer hvor flytende bly (en blanding av bly, antimon og tinn) sprøytes inn. Sekunder senere kommer en ferdig, varm «slug» eller blylinje ut, klar til å svertes og trykkes.
3. Distribusjonen: Dette er maskinens mest geniale del. Etter støpingen løftes matrisene opp til toppen av maskinen. Ved hjelp av et sinnrikt system av riller og tenner finner hver bokstav automatisk veien tilbake til riktig plass i magasinet, klar til å brukes på nytt.

Betydningen for samfunnet

Før Linotype var de fleste aviser på bare noen få sider, og de kom sjelden ut hver dag. Med den nye teknologien kunne avisene trykke langt flere sider, ferske nyheter og billigere utgaver. Dette førte til en eksplosjon i tilgang på informasjon for folk flest. Den moderne journalistikken, med sine hyppige oppdateringer og store volum, ble født i takt med de rytmiske slagene fra Mergenthalers maskin.

Slutten på en epoke

Linotype-maskinen dominerte trykkeriene i nesten hundre år. Det var ikke før på 1970- og 80-tallet at teknologien måtte vike for offset-trykking og digital fotosats. Den tunge lukten av smeltet bly og den mekaniske støyen forsvant gradvis fra avishusene.

I dag finnes det bare et fåtall fungerende Linotype-maskiner igjen i verden, ofte bevart av entusiaster eller på museer, som for eksempel Pressemuseet Fjeld-Ljom på Røros. Selv om den er pensjonert, står maskinen som et monument over den mekaniske tidsalderens genialitet – en maskin som bokstavelig talt støpte fundamentet for det moderne informasjonssamfunnet.