Dynamittvarmer

Før utviklingen av moderne, frostsikker dynamitt, var dynamittvarmeren et helt essensielt redskap på norske anleggsplasser og i gruver.

Hvorfor trengte man en dynamittvarmer?

Eldre typer dynamitt (basert på nitroglyserin og kiselgur) hadde en stor svakhet: de frøs ved ca. 8°C.

• Farlig tilstand: Når dynamitten frøs, ble den svært ustabil og vanskelig å detonere kontrollert.
• Livsfarlig praksis: Arbeidere prøvde ofte å tine dynamitten ved å legge den i lomma, ha den under skjorta, eller i verste fall legge den på ovnen. Dette førte til mange tragiske ulykker.

Hvordan fungerte den?

En dynamittvarmer var konstruert som en dobbelvegget beholder, ofte laget av sink eller kobber, og fungerte etter samme prinsipp som en moderne termoflaske eller et vannbad:

1. Ytterrommet: Ble fylt med varmt vann (ikke kokende, da nitroglyserin svetter ut ved for høy varme).
2. Innerrommet: Her ble dynamittgubben plassert slik at den holdt seg tørr.
3. Isolasjon: Beholderen var ofte isolert med filt, lær eller treverk for å holde på varmen lengst mulig ute i kulda.

Det fantes også større dynamittvarmere, gjerne elektriske eller oppvarmet på andre vis, for å holde større mengder dynamitt over frysepunktet.

Historisk betydning

I Norge var dynamittvarmeren avgjørende for byggingen av Bergensbanen, uttak av malm i Nord-Norge og kraftutbygging på fjellet. Uten disse spesiallagde beholderne ville anleggsarbeid om vinteren vært tilnærmet umulig eller ekstremt risikabelt.

Utfasing

Etter hvert det ble utviklet «frostfri» dynamitt (hvor frysepunktet ble senket betydelig ved tilsetningsstoffer), forsvant behovet for de klassiske dynamittvarmerene. I dag er dette museumsgjenstander.